I går ettermiddag kom vi hjem til Norge. Nå begynner hverdagen igjen etter ferien, og det er jo ikke alltid like kult. Men egentlig synes jeg (innerst inne) at det skal bli deilig å få noe å gjøre igjen. Bruke dagene på meg selv, Potten, tankeflyt og skriving. Selvsagt er det utrolig deilig med ferie, og hvertfall i en så fin by med et så fint reisefølge og så fine ting å oppleve! Og vi har opplevd mye… Shopping, sol, regn, frappuchino, pubrunde, dyrehage, manikyr, pedikyr, massasje, god mat, ikke så god mat, is, båttur, dessert til lunsj… Listen fortsetter.

Innlegg for hver dag kommer, jeg må bare få tilsendt bilder fra beste-M sine kamera. Jeg la nemlig igjen mitt kamera i en snodig taxi da jeg skulle finne frem penger og betale. Hmm… Kanskje ikke helt edru på det tidspunktet? ;-)

Vel, nå er jeg hjemme hos beste-M. Skal sove over her i natt, så får vi og koffertene våre skyss i morgen tidlig. Flyet går i titiden, reisen tar ca to timer. Har ikke med Macen, men legger ut innlegg når jeg er tilbake, akkurat som forrige gang vi reiste til Praha. Kommer til å ta tusenvis av bilder, så det er bare å glede seg!

Lest: 28.06.10 – 18.07.10

Tre av Isfolkets ætt dro ut på den lange reisen nordover til Isfolkets glemte dal. Det var unge Dan Lind og hans to “rammede” slektninger: Ingrid Lind og Ulvhedin Paladin, som begge var født med overnaturlige evner.
Dans formål med turen var rent vitenskapelig, mens de to andre ville ha den mektige trolldomsroten de mente befant seg der: Alrunen, også kalt galgeblomsten – fordi det ble sagt at den vokste på galgebakken…

♥

Hm. Ble ikke helt bergtatt av denne, må jeg si. Ganske kjedelig, i grunn… Men men, sånn er det med en serie på over 40 bøker! En helt okei utfyllingsbok som bygger opp en del spenning mot neste bok.

Fikk hvertfall en del svar på spørsmål fra forrige bok, så det er jo bra!

Konklusjon: 3/6

Jeg leter hele tiden etter ringen min. Halsen min ser så naken og tom ut uten smykket jeg fikk av deg. For å kompensere for tomrommet tar jeg på meg ringene fra ferieturen med deg og smykket jeg fikk på bursdagen min, den gangen jeg ødela stolen og vi lo så vi gråt.

Fotoalbumene er fulle av bilder av oss. På ferie, på tur, på fest… Alle minnene. Alle drømmene. Alle planene mine. Alt har en felles ingrediens – deg.

Du er i Prins. Du er i en dårlig rullet sigarett med sjokoladesmak i papiret. Du er i sangen vår. Du er i bygden som jeg er så glad i. Du er i hjertesmykket du kjøpte til meg som en overraskelse. Du er i colakorken vi sparte på. Du er i lukten av tøymykner. Du er i soloppgangen. Du er i dagboken min. Du er i smaken av brent sambucca på festival. Du er i spillelisten min på iTunes. Du er i duften av massasjeolje med lavendel. Du er i oppskriften vår på lasagne som vi har finpusset i over ett år. Du er i lyden av skritt i trappa når du kom hjem fra jobb. Du er i en flaske red bull. Du er i nystekte potetbåter. Du er i skyene. Du er i minnet om en perfekt dag for mange år siden.

Du er overalt.

Lest: 02.07.10 – 16.07.10
Kan kjøpes her: Bokkilden

I Stockholms underverden regjerer psykopater uten hemninger på alle nivåer i samfunnet. Fra de flotte salongene på Östermalm til blokkene i forstedene. Fra klubbene rundt Stureplan til bordellene der jenter fra Øst Europa blir holdt fanget. Stureplanbratsen JW selger kokain på de hotteste stendene. Overklassegjengen han fester med aner ikke at han er en jypling som lyver om sin bakgrunn for å være som dem. Den småkriminelle Jorge kjenner kokainbransjen bedre enn noen, men vil ikke selge lenger. Torpedoen Mrado tar hånd om innkreving og hvitvask av penger for Radovan, mafiabossen. Disse tre føres sammen av underverdenens helt særegne logikk, og det kan bare ende på en måte; med en kamp på liv og død.

♥

Cash er første bok i trilogien kalt Stockholm Noir, en hardbarket krimserie fra Stockholms underverden som solgte over 700.000 i Sverige og er oversatt i 26 land. Dette er Jens Lapidus debutroman, og den etterfulges av Aldri fucke opp og Gjengkrig 145. Serien har også inntatt filmverdenen, og den første filmen er allerede ute på kino. Anbefales! (Trykk her for å se trailer.)

Jens Lapidus arbeider til daglig som advokat i Sverige, og han legger ikke skjul på at han har hentet mye inspirasjon til romanen derfra, i tillegg til amerikanske forfattere som James Ellroy og Dennis Lehane, svenske rappere og mennesker fra overklassemiljøet i Stockholm.

Jeg var på kino for noen uker siden og så filmen Cash, og ble med en gang fascinert av filmen og historien. Derfor plukket jeg med meg de to første bøkene i serien da jeg fant dem på bokhandelen, og jeg kastet meg over Cash den første kvelden!

Jeg. Elsker. Den.

Det er faktisk ikke mer å si om den saken! Les den. Gjør det! Nu. Med en gang.

Konklusjon: 6/6

Vennetid
Jeg har gjenoppdaget hvor deilig det er å være masse sammen med venner! Det er lengelengelenge siden jeg har vært så masse sammen venner på én og samme uke… Jeg liker det!

Ferie
Tirsdag ble min siste dag i Potten på en stund. Jeg tar ferie og reiser til Praha sammen beste-M på onsdag! Det skal bli så deilig å komme seg bort fra alt for en liten stund,  virkelig kjenne at jeg slapper av og koser meg. Da har jeg ferie fram til tirsdag 3.august :-)

Ukens aktivitetsplan

♥ Mandag:
♥ Tirsdag: Potten
♥ Onsdag: Besøk av M/ Pakke ned halve livet mitt i pappesker sammen Espen
♥ Torsdag: Potten/ besøk av beste-M
♥ Fredag: Kinodate med beste-M

♥ Ukens mål: Overleve…

Neste ukes aktivitetsplan

♥ Mandag:
♥ Tirsdag: Kvelden-før-vi-reiser-sleep over hos beste-M
♥ Onsdag: Reise til Praaaha!
♥ Torsdag: Drikke frappuchino på Starbucks/ shoppe sommersko og kjoler og deilige kremer og undertøy og sminke og fine ting/ sole meg/ slappe av/ ha ferie/ nyte livet/ ta masse bilder/ kjøre metro/muligens bade/ danse/ spise biffmiddag + dessert for under hundrelappen/ kjenne at jeg lever
♥ Fredag: (se: torsdag)
♥ Lørdag: (se: torsdag/ fredag)
♥ Søndag: (se: torsdag/ fredag/ lørdag)

♥ Ukens mål: Legge igjen den dårlige samvittigheten for alt HJEMME når jeg reiser.

Pizzarester til frokost, solskinn ute, kinodate med beste-M, god is på en varm benk på et sommerlig torg, hengekøye i hagen og ingen planer for fredagskvelden – annet enn å pleie meg selv, for en gangs skyld – som forresten blir min første fredagskveld alene på… evigheter. Dessuten skal jeg lage pannekaker til middag!

PS: jeg har det fint :-)

Jeg og Espen ble kjærester en måned før jeg fylte 16. Han var 20. Vi møttes gjennom en felles venn, ting gikk fort og etter å ha kjent hverandre i et par uker, var vi sammen.

Omtrent ett år etter vi ble kjærester, ble jeg utsatt for to overgrep kort tid etter hverandre. Dette påvirket meg selvsagt veldig mye, og jeg valgte å ikke fortelle noen hva som egentlig skjedde. Isteden tok jeg selv på meg skylden for det, og fortalte Espen at jeg hadde vært utro. Det ble slutt. Samtidig hadde jeg en del problemer på skolen, og som motivasjon foreslo pappa at jeg og Espen kunne flytte sammen på loftet hans – hvis vi ble sammen igjen. Det ble vi allerede samme kveld. Jeg forelsket meg i tanken på å bo alene, være selvstendig, bli sett på som flink husmor, ta ansvar, være voksen, bestemme selv… Helt til hverdagen kom og jeg lærte meg at å være samboer som syttenåring ikke er bare-bare.

De årene jeg og Espen har bodd sammen har vært fine og koselige og deilige og lærerike, men de har også vært harde, vonde, irriterende, vanskelige og fulle av utfordringer! Jeg har prøvd mitt aller, aller beste å være en flink og snill kjæreste, en god venn, en bra nok partner og en perfekt husmor.Men – jeg har også hatt mine egne problemer gjennom disse årene, og de har blitt verre og verre. Jeg begynte å gå tom for energi for lenge, lenge siden. Likevel presset jeg meg selv til å tro at vi hadde det bra sammen, at ting ville blir bedre, at jeg bare måtte prøve litt hardere, at det var helt normalt å måtte gjøre omtrent alt alene, at jeg ikke fortjente bedre…

Det er mange grunner til at ting ble som de ble. Jeg har vært sliten, han har vært sliten, jeg har ikke følt meg verdsatt, jeg har ikke hatt et godt forhold til store deler av familien hans (som er utrolig viktig i et forhold!), jeg har hatt mine egne problemer å fokusere på, han har ikke greid å være en støtte for meg i den tunge tiden, vi har ikke fått til å kommunisere… Listen fortsetter omtrent inn i uendeligheten. Hovedsaken er at jeg er sliten og har ikke mer å gi. Jeg er helt tom og orker ikke å dra lasset selv. Man er to i et forhold, og det krever beinhard jobbing for å vedlikeholde! Én person alene kan umulig greie den oppgaven.

Nå er jeg 20 år gammel. Det er på tide at jeg finner meg selv og kan lære meg å bli glad i den jeg er. Jeg må ta tak i mine problemer og jobbe med dem – ikke med et enmannsforhold. Tiden er inne for å finne ut hva jeg vil med livet mitt, bli trygg på meg selv, overvinne depresjonen og angsten min, lære meg å ta vare på meg selv og klare meg på egenhånd.

Tanken på å gjøre det slutt med Espen har vært skremmende, men jeg har lekt med den lenge. Å være sammen med han er alt jeg kan og alt jeg er, og det er kjempeskummelt å skulle avslutte noe så trygt og enkelt (men likevel så vanskelig). Jeg har vært alt for flink til å lyve for meg selv og andre, fortelle at vi har det flott sammen og at vi ikke har noen store problemer. Likevel vet jeg at det har skint igjennom, og noen av de som kjenner meg aller best, har sett det. Jeg har vært sta og egen og naiv og veldig barnslig. Jeg har forsøkt å fylle tomrommet i forholdet vårt med andre ting – Prins, forlovelse, huset, kattene, ønsket om barn… Alt skulle bli så fint og perfekt.

I dag gråter jeg. Jeg har vært alene i en hel uke allerede. På én måte føles det som flere år, på en annen måte kjennes det som om det var i går jeg fortalte han det…

I dag har jeg hatt besøk av M, og vi har laget scones og smoothies :-)

Det er mange tanker, mange følelser, mye vondt, litt godt, masse nytt og uvant, en del merkelig og en helt annen opplevelse for meg å være singel og alene etter flere år med kjæreste/samboer…

Akkurat nå bor jeg midlertidig hjemme hos mamma – jeg har jo ikke bare mistet en kjæreste, men også den personen som forsørget meg. Derfor bor jeg i trillekofferten min for øyeblikket! Men det er egentlig helt okei.

Jeg orker faktisk ikke å dele mer enn dette for øyeblikket, men kommer nok til å skrive et mer utdypende og forklarende innlegg om en stund. Nå skal jeg ta én dag av gangen og forsøke å overleve med følelsen av at jeg har mistet halve meg.