Det å være samboere kan av og til være en utfordring. Selv om man elsker hverandre, trives i hverandres selskap og ikke kan forestille seg livet uten hverandre, kommer det dager der man uten problemer kan fantasere om å drepe den man bor sammen med. Eller er det bare jeg som føler det sånn?
Jeg får av og til følelsen av at jeg og kjæresten min har grodd fast i hverandre. Alt vi gjør, gjør vi sammen. Dagene våre styres av rutiner og en lang liste av ting som må gjøres. Hvor ble det av det spontane kjæresteparet som gjorde ting fordi de hadde lyst der og da? Hvor ble det av gleden av å være sammen, og savnet når de var borte fra hverandre? Det paret har vi glemt bort, de forsvant sporløst da vi en dag gikk fra å være kjærester til samboere.
Hele livet har jeg hørt de voksne snakke om hvor kjedelig livet ble etter de flyttet sammen med kjærestene sine. Hvordan det var helt vanlig å ikke si mer enn ett par ord til hverandre i løpet av dagen, hvordan det var en selvfølge at forelskelsen falmet etter hvert. Jeg må innrømme at den dagen jeg fant ut at dette faktisk stemte, ble jeg skuffet.
Jeg hadde sett for meg en samboertilværelse som var perfekt, en dans på roser. Der jeg skulle ha middagen klar når kjæresten kom hjem fra jobb, møte han i døra med et kyss og bruke kveldene til å danse sammen på stuegulvet. Veldig romantisk, veldig husmoraktig og veldig usannsynlig. Jeg lærte meg fort at livet ikke skulle bli som jeg hadde sett det for meg.
Da vi nettopp hadde oppdaget hverandre og var nyforelsket, gikk alt av seg selv. På ett eller annet vis hadde vi alltid noe å finne på, alltid noe å prate om og alltid noe nytt og spennende på gang. De dagene og timene vi var borte fra hverandre var vonde og tomme, derfor endte det opp med at vi var sammen hverandre nesten hele døgnet.
Nå, snart fire år etterpå, går det ikke av seg selv lenger. Forholdet krever beinhard jobbing døgnet rundt. Sånn føler hvertfall jeg det. De søte tekstmeldingene, kyssene og klemmene, småflørtingen og de hete nettene blir færre for hver dag. På toppen av listen over samtaleemner i forholdet vårt, finner du ”hva skal vi ha til middag?” og ”kan du lufte bikkja i kveld?”. Spennende, ikke sant?
Jeg ser nå at vi var alt for mye sammen i begynnelsen av forholdet. Vi ble avhengige av hverandre og greide oss ikke uten hverandre i mer enn et døgn. Det ble til en vane at når vi var ferdige på jobb og skole møttes vi og spiste middag sammen, og var hos hverandre helt til sent på kvelden. Jeg tror vi begge fikk søvnmangel det året før vi flyttet sammen. Vi kunne bruke en time på å få sagt hadet. Det var så mye annet som var viktig å si! ”Elsker deg”. ”Savner deg allerede”. ”Vi møtes vel i morgen?”.
Privatliv er et fremmed ord for oss, og tid alene høres skremmende ensomt ut. Hvorfor skal man bruke tid alene når man har det så fint sammen? Hva i alle dager kan man finne på uten selskap? Jeg begynte å tenke på dette og tok en prat med kjæresten. Før vi møttes var vi jo alene. Hva brukte vi tiden og pengene våre på da? Det kom fram at det var flere ting vi begge savnet å gjøre. Jeg husker ikke sist jeg tok en varm dusj, drakk en kopp god te og leste et blad. Kjæresten min mintes gode dager foran PC-skjermen med spill og moro. Nå har det seg sånn at jeg er ikke spesielt interessert i spill, og han har ikke det behovet for å lese om vinterens siste mote som jeg har. Det med tid alene begynte tross alt ikke å høres så dumt ut?
Vi ble enige om å sette av en hel kveld til egentid. Etter middag delte vi oss opp. Kjæresten tok stua og jeg tente et duftlys på soverommet. Den eneste lyden var potene til valpen som trippet mellom rommene for å sjekke om noe var galt. Han slo seg til ro i senga sammen meg etter et par runder, og stillheten senket seg. Timene fløy av sted, og plutselig innså jeg at dette var avslappende og ikke skremmende ensomt i det hele tatt! Det var tvert imot en rolig og god atmosfære i hele leiligheten den kvelden. Stresset løsnet, dagligdagse problemer og uenigheter forsvant og humøret steg flere hakk.
Etter den kvelden begynte vi å sette av en ettermiddag i uka der vi har egentid. Å være litt alene innimellom er sunt for forholdet. Man skulle kanskje ikke trodd det, men det ligger noe i det. Er man sammen hele tiden, går man hverandre på nervene til slutt. Dagen etter vår første kveld med egentid var både jeg og kjæresten mye mer avslappet.
Jeg tror egentid er viktig i ethvert forhold, og det er like viktig for unge, voksne og gamle par. Å gjøre noe uten partneren innimellom er bare positivt! Og å savne hverandre litt gjør det bare enda bedre når man møtes igjen. Selv om jeg og kjæresten min kun var borte fra hverandre i tre-fire timer en kveld, gjorde det utrolig godt for begge to. Vi fikk begge gjøre noe vi liker å gjøre, vi fikk tid til egne tanker og refleksjoner, og vi satte mer pris på den andres selskap i dagene etter.
Det er ikke så mye som skal til. Inviter bestevenninnen på café, samle guttegjengen for å se fotballkamp, gå en tur alene eller les en bok. Jeg lærte hvertfall et par ting om meg selv i denne egentiden, og noe om oss som par. Gevinsten er stor for begge parter. Også kan det jo hende dagene du fantaserer om å forgifte suppen til din elskede forsvinner?
Filed under: Skriverier | Stikkord: ansvar, økonomi, flytte sammen, hybel, ikea, samboere
Jeg lurer på hvordan jeg kunne ta så feil av livet. Da jeg bestemte meg for å flytte sammen kjæresten min i en alder av 17 år hadde jeg forestilt meg frihet, masse penger, en vakkert dekorert leilighet, god mat og late søndager i rent sengetøy med fuglesang utenfor soveromsvinduet. Livet vårt skulle bli perfekt. Vi skulle elske hverandre hver dag og ha masse sex, få kaffebesøk av familiene våre, lage middag sammen og spise romantiske måltider med tente lys og friske blomster på bordet. Vi har vel alle sammen sett den reklamen? Der mannen lar sin heldig utvalgte smake på sausen mens de smiler mot hverandre før de plutselig ender opp i heftig lek på soverommet. Vel, sånn skulle det altså ikke bli.
Jeg fikk det første sjokket da vi sto på IKEA. Jeg hadde hørt masse tull om dårlig råd i etableringsfasen, pappa tipset meg om å ta imot ting vi fikk fra familien uten å tenke så mye på om det var pent eller…mindre pent. Tull, tenkte jeg, vi hadde da massevis av penger! Flere tusen kroner på kontoen, det måtte da holde? Et par hyller, tallerkener, puter, tepper, en madrass, glass, bestikk, stekepanne, sengetøy, stearinlys, lamper, kaffekopper, håndklær, blomsterpotter, diverse stekespader og en dobørste senere var kontoen tom.
Sjokk nummer to kom da jeg skulle prøve å møblere den lille loftshybelen vår. Det skulle vise seg å bli en utfordring å få plassert alle de pene møblene jeg hadde kjøpt med kjærestens bankkort inn i den sjarmerende hybelen på 60 kvadrat med skråtak. Etter jeg hadde mistet alle hemninger på IKEA måtte vi krype til korset og be pent om mormors ødelagte og slitte sofa. Gammel var den også, fra 1800-tallet. Minst. Det sto et slitent hybelkjøkken der, og dusjen var ferdig montert med et hint av mugg. Dolokket hang på halv tolv, og det elektriske var heller ikke helt på plass. Også var det det hersens skråtaket… Etter å ha fått opp sofa, TV, kjøkkenutstyr, spisebord og et par stoler, satte jeg meg ned for å se over mesterverket. Da gikk det opp for meg at over halvparten av tingene våre fortsatt lå i bilen. Hvor i all verden skulle senga stå? Vi endte så klart opp med en hel del av de mindre pene tingene og mindre av de virkelig pene tingene.
De dårlige nyhetene kom på løpende bånd etter det. For hver dag gikk det opp nye ting for meg. Ting jeg ikke hadde planlagt, ting jeg ikke hadde tenkt på, tenkt over og tenkt gjennom. Blant annet da vintermørket kom for fullt. Hybelen var utstyrt med ett vindu på stua, og ett på badet. Det var konstant mørkt hjemme hos oss. Koselig stemning, var det noen som sa. Et mørkt fangehull, sa jeg. Eller da vi fikk en liten invasjon av larver på kjøkkenet vårt. Det ble ikke servert mat i huset etter det. De hyggelige kaffebesøkene jeg hadde sett fram til uteble. Vi ga det et par forsøk, mamma ble invitert på middag og svigerforeldrene kom på en kaffeskvett. Skal det være en liten larve til kaffen?
Friheten til å gjøre ting på min måte var derimot en positiv opplevelse. Noen vil kanskje kalle meg bortskjemt, andre vil kalle samboeren min en god og varm tøffel som er laget for å varme føttene mine. Jeg vil heller si at jeg vet hva jeg vil ha, og han vet at det beste for alle sammen er å gi meg det. Det bevarer husfreden på en helt annen måte enn de gangene han sier det styggeste ordet som finnes: nei. Det har han heldigvis lært i dag.
Når det gjelder sengeaktiviteten ble jeg både positivt overrasket og skuffet. Muligheten til å gjøre det til alle døgnets tider uten fare for at lillesøster eller stefar plutselig sto i døra, var befriende i seg selv. Men det å være samboere er en slitsom jobb. Med en kjæreste som jobbet hver dag, skole og jobb selv, og helt på toppen en mengde med husarbeid som ingen hadde advart meg om, var energien bestandig langt borte. Den tiden vi var sammen brukte vi foran TV-skjermen. Vi lå langflate på sofaen med smale øyne, fulle av irritasjon over alt arbeidet som hopet seg opp rundt oss.
Jeg ser på meg selv som relativt smart og oppgående. Men at jeg kunne være så naiv og barnslig optimistisk til samboertilværelsen, er for meg et mysterium. Jeg vet ærlig talt ikke når jeg skal begynne å høre på ”de voksne” som har erfaring med livet. Helt ærlig tror jeg svaret på det er: aldri. Jeg tror ikke de som er førti år nødvendigvis har mer livserfaring enn det jeg har. Det at jeg flyttet sammen kjæresten min så tidlig som jeg gjorde tror jeg har sine positive og negative sider – som med alt annet her i livet. Jeg tror det en meningen av man skal få seg en eller to (eller mange flere) vekkere i løpet av livet, spesielt når man flytter for seg selv. Slik forbereder man seg på det virkelige livet.
Følelsene og tankene rundt det å flytte sammen med et annet menneske er vel de samme uansett alder? Det er en person du er utrolig glad i, men som også kan gjøre deg så sint at du kaster den nye flatskjermen din ut vinduet. Det er en fin måte å bli enda bedre kjent med hverandre på, helt til du finner ut at du virkelig hater alle de snåle uvanene til den nye samboeren din. Kanskje henger toalettrullen alltid feil vei, oppvasken stables i oppvaskkummen istedenfor inni oppvaskmaskinen eller melkekartongen til stadighet settes tom tilbake i kjøleskapet?
Samboertilværelsen er absolutt ikke en dans på roser, det trengs mye tid, krefter og kommunikasjon for å få ting til å fungere som du vil. Og det er ikke alltid alt går som man vil heller, hvertfall ikke hos oss. Det handler om å gi og ta, finne tid til hverandre og ikke minst finne tid til seg selv. Innimellom må man bare bite det i seg og innse at dette er livet. Hvertfall i etableringsfasen. Dagene med frihet, masse penger, en vakkert dekorert leilighet, god mat og late søndager i rent sengetøy med fuglesang utenfor soveromsvinduet kommer. Etter hvert.
Tenkte jeg skulle legge ut novellen jeg skrev til skoleoppgaven min i går! Gi meg tilbakemelding? Det hadde jeg satt utrolig stor pris på :)
Jeg lukket øynene mot solskinnet som kom i striper gjennom det tykke løvverket på trærne i parken. Bladene raslet litt i den friske høstvinden, og jeg trakk skjerfet tettere rundt halsen. Det begynte å bli kaldt ute nå, selv om det enda var tidlig i september. Et blodrødt blad dalte sakte ned mot bakken foran meg, og landet en meter foran skoen min. Jeg reiste meg fra benken, sparket til bladet og gikk. Luften traff meg hardt i ansiktet mens jeg gikk raskt forbi et eldre par, en ung kvinne med barnevogn og en hundelufter med tre siklende beist foran seg. Grå røyk la seg rundt kjeftene deres når de peste seg framover med lufteren sin på slep. Jeg stoppet i kiosken og kjøpte med meg dagens avis, før jeg småløp resten av veien hjem.
Leiligheten var iskald. Varmen sto på for fullt, men det ville likevel ikke bli varmt i den lille stuen min. Luften var tung og full av støv. En skitten kaffekopp sto igjen på kjøkkenbenken etter frokosten, og en tom melkekartong sto opp ned i vasken. Jeg tok av meg høstkåpen, skjerfet og skoene, og la fra meg nøkkelen på det lille bordet ved ytterdøra. Jeg satte meg tungt ned i sofaen og tok fram avisen. Sofaen var støvete og grå, og dessuten vond å sitte i. Jeg hadde en gang hatt puter i friske farger, men de var borte nå. Jeg la avisen på bordet og bladde gjennom den på måfå. Bråk i sentrum i helgen, to skadde menn i en bilulykke i går kveld, høststorm på kysten, nyåpning av en eller annen kaffebar og enda en mann funnet drept i sin egen seng. Det hadde vært mange mord den siste tiden, og det var alltid det samme. Enslige menn i tredveårene som ble funnet fastbundet og drept med kniv. Politiet arbeidet på spreng for å finne morderen, men hadde ikke mye å gå på. Et par vitner som trodde de hadde sett eller hørt noe, men ingen tekniske spor. Saken fascinerte meg.
Jeg bråvåknet. Den ene armen min hadde dovnet bort, jeg hadde ligget på den. Jeg ble sittende og vri på håndleddet mens jeg prøvde å huske drømmen jeg hadde våknet av. Den hadde vært så levende, så ekte. Fargene i drømmer pleier vanligvis å være enten blasse eller alt for sterke til å være naturlige, men i denne drømmen hadde de vært perfekte. Jeg hadde gått bortover et fortau med sola i ryggen. Himmelen skinte i rødt, lilla og gull. Plutselig forandret drømmen seg til noe mørkt, mystisk og forførende. Fargene ble brune og grumsete. En mann stirret opp på meg fra denne gjørma. Han smilte mot meg og jeg begynte å le. Det var da jeg våknet.
Sola hang lavt over fjelltoppene, på vei mot en ny dag, med nye mennesker, et annet sted i verden. Jeg snudde meg med ansiktet mot solnedgangen. Sola så tilbake på meg, blunket til meg og skinte litt ekstra. Som for å ønske meg lykke til. Da så jeg ham. Hundelufteren jeg hadde gått forbi tidligere samme dag. Han var alene nå. Bikkjene lå sikkert foran peisen ett eller annet sted i byen, med eiere som drakk fin cognac og leste bøker om verdensøkonomi, politikk, interiørdesign og uoppklarte mordgåter. Jeg pustet inn den kjølige luften, og begynte å gå mot mannen. Han var ikke spesielt pen. Øynene satt for tett, huden var matt og blek, han hadde skitt under neglene og tennene hans hadde spor etter flere år med røyking. Men han var den rette. Det var ham jeg ville ha.
Det hadde vært enkelt, nesten for enkelt. Han hadde først sett på meg som om jeg var tilbakestående, men skiftet mening rimelig kjapt da jeg satte blikket i ham. Han hadde ledd litt og sagt at jeg bare kunne følge etter ham. Jeg gikk et lite stykke bak ham, lukten av mann og hund ble hengende igjen i luften mens han gikk. Vi gikk forbi den samme benken jeg hadde sittet på tidligere den dagen. Det røde bladet lå der fortsatt, midt i alt det grå og gule. Vi gikk gjennom hele parken og over en bro jeg aldri hadde lagt merke til før. Elven rant sakte og faretruende forbi under oss. Etter enda et stykke, kom vi fram til en høy bygning med mange vinduer. Det var lys i noen av dem, i andre så jeg tente stearinlys og vakre planter. Mannen åpnet døra og ba meg bli med inn. Vi gikk opp trappene, og stoppet utenfor en rødbrun dør. Han het Erik, det var hvertfall dét navnet som sto på dørskiltet. Kanskje han ikke hadde orket å skifte det ut da han flyttet inn. Kanskje het han noe helt annet. Han så mer ut som en Karl. Karl hadde åpnet døren og gått inn i den luftige og rene blokkleiligheten. Nå sto han og ventet på at jeg skulle følge etter. Jeg tok et par skritt fram og var inne.
Karl hentet fram to glass og lurte på om jeg drakk vin. Jeg nikket sakte og lot fingrene gli over stolryggen ved kjøkkenbordet. Han kom bort til meg. Jeg tok imot vinglasset og smakte. Det smakte ingenting. Jeg drakk hele glasset og satte det fra meg på bordet. Karl spurte meg hvordan jeg ville at han skulle gjøre det. Jeg tenkte tilbake på alle de døde, før jeg svarte at han skulle binde meg fast til sengen først. Det glimtet til i øynene hans mens jeg fortalte ham hva han måtte gjøre.
Han hadde knytt stramt. Jeg mistet nesten følelsen i fingertuppene. Det var kaldt i rommet, og jeg bet tennene sammen for å unngå å skjelve. Han hadde tatt av meg alle klærne før han bandt meg fast i sengestolpene med et utvasket slips. Jeg lukket øynene og så de for meg en siste gang. Alle ansiktene, alle smilene. De nakne kroppene deres, så uskyldige og forventningsfulle der de lå. Blodet. Skrikene. Stillheten. Jeg åpnet øynene igjen og så ut gjennom den blanke vindusruta. Sola gikk akkurat ned bak åsen da jeg kjente den kalde kniven. Himmelen ble farget rød, og jeg kjente blodet renne nedover kroppen min. Jeg smilte, lukket øynene og ventet.
Hun småløp på bare føtter over gresset i hagen. Hun krysset den lille gangveien og fortsatte ut mot fortauskanten bak huset. Ingen biler var ute nå, hun var alene. Hun var alltid alene. Hun stoppet på fortauet og kikket på husene på den andre siden av veien. Noen vinduer var lyse, andre var mørke. Gatelyktene kastet et ekkelt lys over veien. Asfalten var våt etter en regntung dag.
Salte tårer rant nedover kinnet hennes. Luften var kald, og vinden blåste i håret hennes. Hun begynte å fryse, og fingrene hennes skalv. Hun mistet mer og mer kontroll. Tårene var flere nå, de var større og sterkere enn henne. Hulkene trengte seg på, og underleppen skalv. Hun sank ned på fortauet. Det var kaldt, men hun merket verken kulden eller vannet som trengte seg gjennom den tynne nattbuksen hun hadde på seg. Hun gråt nå, greide ikke å holde igjen. Smerten var for stor. Hun tørket tårene og løftet glasset. Det samme glasset som det hun, for bare et par minutter siden, hadde drukket cola fra. Det smalt. Én gang, to ganger. Glasskårene lå spredt utover den mørke asfalten.
Det gikk fort nå. Pusten hennes økte. Hjertet banket hardt i brystet. Kjapt plukket hun ut de tre største glasskårene og løp inn i huset. Hun hoppet opp i senga og tullet seg inn i dyna. Hendene skalv av frost og panikk. I bakgrunnen skinte det blått fra fjernsynet. Svake lyder kom fra apparatet. Glassbitene blinket i det kalde lyset. Hun plukket fort opp den ene og satte kanten mot huden. Hun lukket øyene. Skar. Smerten for gjennom armen hennes. Hun bet tennene sammen. Skar enda en gang. Tårene begynte å renne igjen. Hun fortsatte å skjære glasset inn i huden.
Menneskene på fjernsynet lo. Hun lo også. Armen hennes var hoven og øm. Bloddråpene rant nedover mot dynetrekket. Glasset holdt hun slapt i den andre hånden. Hun lukket øynene og smilte. Hun hadde kontroll igjen.
