Du er overalt.
Jeg leter hele tiden etter ringen min. Halsen min ser så naken og tom ut uten smykket jeg fikk av deg. For å kompensere for tomrommet tar jeg på meg ringene fra ferieturen med deg og smykket jeg fikk på bursdagen min, den gangen jeg ødela stolen og vi lo så vi gråt.
Fotoalbumene er fulle av bilder av oss. På ferie, på tur, på fest… Alle minnene. Alle drømmene. Alle planene mine. Alt har en felles ingrediens – deg.
Du er i Prins. Du er i en dårlig rullet sigarett med sjokoladesmak i papiret. Du er i sangen vår. Du er i bygden som jeg er så glad i. Du er i hjertesmykket du kjøpte til meg som en overraskelse. Du er i colakorken vi sparte på. Du er i lukten av tøymykner. Du er i soloppgangen. Du er i dagboken min. Du er i smaken av brent sambucca på festival. Du er i spillelisten min på iTunes. Du er i duften av massasjeolje med lavendel. Du er i oppskriften vår på lasagne som vi har finpusset i over ett år. Du er i lyden av skritt i trappa når du kom hjem fra jobb. Du er i en flaske red bull. Du er i nystekte potetbåter. Du er i skyene. Du er i minnet om en perfekt dag for mange år siden.
Du er overalt.
Filed under: I tankeboksen | Stikkord: motivasjon, voksen, depresjon, alene, overgrep, forhold, sliten, støtte, samboer, løgn, selvstendig, husmor, angst, kommunisere, problemer
Lang historie kort:
Jeg og Espen ble kjærester en måned før jeg fylte 16. Han var 20. Vi møttes gjennom en felles venn, ting gikk fort og etter å ha kjent hverandre i et par uker, var vi sammen.
Omtrent ett år etter vi ble kjærester, ble jeg utsatt for to overgrep kort tid etter hverandre. Dette påvirket meg selvsagt veldig mye, og jeg valgte å ikke fortelle noen hva som egentlig skjedde. Isteden tok jeg selv på meg skylden for det, og fortalte Espen at jeg hadde vært utro. Det ble slutt. Samtidig hadde jeg en del problemer på skolen, og som motivasjon foreslo pappa at jeg og Espen kunne flytte sammen på loftet hans – hvis vi ble sammen igjen. Det ble vi allerede samme kveld. Jeg forelsket meg i tanken på å bo alene, være selvstendig, bli sett på som flink husmor, ta ansvar, være voksen, bestemme selv… Helt til hverdagen kom og jeg lærte meg at å være samboer som syttenåring ikke er bare-bare.
De årene jeg og Espen har bodd sammen har vært fine og koselige og deilige og lærerike, men de har også vært harde, vonde, irriterende, vanskelige og fulle av utfordringer! Jeg har prøvd mitt aller, aller beste å være en flink og snill kjæreste, en god venn, en bra nok partner og en perfekt husmor.Men – jeg har også hatt mine egne problemer gjennom disse årene, og de har blitt verre og verre. Jeg begynte å gå tom for energi for lenge, lenge siden. Likevel presset jeg meg selv til å tro at vi hadde det bra sammen, at ting ville blir bedre, at jeg bare måtte prøve litt hardere, at det var helt normalt å måtte gjøre omtrent alt alene, at jeg ikke fortjente bedre…
Det er mange grunner til at ting ble som de ble. Jeg har vært sliten, han har vært sliten, jeg har ikke følt meg verdsatt, jeg har ikke hatt et godt forhold til store deler av familien hans (som er utrolig viktig i et forhold!), jeg har hatt mine egne problemer å fokusere på, han har ikke greid å være en støtte for meg i den tunge tiden, vi har ikke fått til å kommunisere… Listen fortsetter omtrent inn i uendeligheten. Hovedsaken er at jeg er sliten og har ikke mer å gi. Jeg er helt tom og orker ikke å dra lasset selv. Man er to i et forhold, og det krever beinhard jobbing for å vedlikeholde! Én person alene kan umulig greie den oppgaven.
Nå er jeg 20 år gammel. Det er på tide at jeg finner meg selv og kan lære meg å bli glad i den jeg er. Jeg må ta tak i mine problemer og jobbe med dem – ikke med et enmannsforhold. Tiden er inne for å finne ut hva jeg vil med livet mitt, bli trygg på meg selv, overvinne depresjonen og angsten min, lære meg å ta vare på meg selv og klare meg på egenhånd.
Tanken på å gjøre det slutt med Espen har vært skremmende, men jeg har lekt med den lenge. Å være sammen med han er alt jeg kan og alt jeg er, og det er kjempeskummelt å skulle avslutte noe så trygt og enkelt (men likevel så vanskelig). Jeg har vært alt for flink til å lyve for meg selv og andre, fortelle at vi har det flott sammen og at vi ikke har noen store problemer. Likevel vet jeg at det har skint igjennom, og noen av de som kjenner meg aller best, har sett det. Jeg har vært sta og egen og naiv og veldig barnslig. Jeg har forsøkt å fylle tomrommet i forholdet vårt med andre ting – Prins, forlovelse, huset, kattene, ønsket om barn… Alt skulle bli så fint og perfekt.
I dag gråter jeg. Jeg har vært alene i en hel uke allerede. På én måte føles det som flere år, på en annen måte kjennes det som om det var i går jeg fortalte han det…
For omtrent ett år siden fikk jeg en idé til en bok. Jeg spant videre på denne ideen en stund i hodet før jeg turte å sette meg ned og skrive den første setningen. Men jeg gjorde det til slutt, og skrev noen få sider på macen. Jeg ble ikke kjempefornøyd med resultatet, og jeg kom meg ikke videre. Jeg hadde trodd at det skulle bli så enkelt å bare sette seg ned og begynne. Jeg trodde ord etter ord skulle falle ned i hodet mitt og la det hele bli en lek og ikke en utfordring. Der tok jeg feil!
Det ble ikke noe mer av bokprosjektet mitt på flere måneder. Jeg tittet innom de sidene jeg hadde skrevet nå og da, men orket aldri å sette meg ned og redigere, tenke og planlegge handlingen. Etterhvert gikk det opp for meg at jeg ikke hadde tenkt gjennom handlingen lenger enn til det første kapittelet. Det ble til et tiltak istedenfor noe gøy, og da ble det til at jeg heller fant på noe annet jeg likte.
Men jeg har alltid elsket å skrive. Jeg husker da vi nettopp hadde fått datamaskin hjemme, og jeg hadde flere titalls disketter med historier og “bøker” lagret. Det gikk mest i hestebøker, jeg var nemlig Pennyklubben-frelst. Etterhvert begynte jeg å utvikle meg og skrivestilen min. Interessene mine skiftet naturlig nok også, og da jeg begynte på ungdomsskolen var norsk mitt beste fag. Jeg likte oppgaver der man skulle skrive noveller og andre tekster der man fikk bruke fantasien. Jeg fikk alltid gode karakterer på tekstene mine, og jeg ble oppmuntret til å fortsette å skrive.
Da jeg møtte Espen og begynte å bruke mer tid på han enn på alt annet, glemte jeg fort hvor gøy jeg syntes det var å skrive. Det gikk noen år før jeg endelig fikk opp øynene for min gamle hobby igjen. Men nå er jeg i gang! Jeg har brukt noen kvelder den siste tiden på å virkelig tenke gjennom bokplanen min, sette meg ned og lage tankekart og oversikter og handlingsreferater. Og nå tror jeg nok at jeg begynner å få fart på skrivingen.
Jeg satt en del foran macen i går, og følte meg virkelig flink og inspirert. Det går ikke så fort, men det går i hvertfall! Jeg har virkelig tro på at dette skal jeg klare å gjennomføre. Om det tar lang tid spiller ingen rolle. Hovedsaken er vel at jeg gjør noe jeg synes er gøy og noe som kan gi meg en mestringsfølelse?
For fire år siden våknet jeg opp med en deilig følelse i magen, hjertet, tærne, hodet… og overalt ellers. Kvelden før hadde jeg nemlig fått mitt første kyss av gutten jeg skulle få oppleve så mye fint sammen med.
Han som alle andre trodde bare var ute etter noen som var lettlurte og naivt godtroende. Han som skulle vise seg å være den ene personen som greide å dra meg ut av det verste mørket. Han som skulle gi meg svar på alle spørsmål. Han som skulle bli den jeg elsket mest. Han som jeg skulle bli så sint på og få det så vondt av. Han som skulle holde hånden min. Han som skulle gråte med meg. Han som skulle være der for meg. Han som skulle bli min samboer og forlovede. Han som enda sover ved min side hver eneste natt. 2103795,04 minutter etter den første kvelden.
Vi har opplevd så mye godt og så mye vondt på disse fire årene. Vi har vært igjennom mye. Men av en eller annen grunn har vi holdt sammen. Til tross for lite tro på at vi skulle være et par lenger enn et par måneder, til tross for løgner og uærligheter…
Det føles som om fire år er så lenge, men samtidig så lite. Alt det vi har opplevd på de årene! Sommerferier, julefeiringer, bursdager, fester, krangler, reiser, nyforelskelse, innflytting tre forskjellige plasser, huskjøp, oppdragelse av en valp og to kattunger, alle filmer vi har sett, all den maten vi har laget og spist, shoppingturer, første gang familiene våre møttes… Tiden har gått fort. Alt for fort. Plutselig var ett år over, så to, tre og nå fire. Fire år.
Jeg husker den gangen på sommerferie i Moss, da vi gikk en lang tur og smugrøkte bak en kirke. Jeg husker den første gangen han sa jeg elsker deg. Jeg husker den første gangen pappa møtte han, og hvor redd jeg var for hva han syntes om min nye kjæreste. Jeg husker hvor bestemt jeg var på at jeg aldri skulle få barn eller flytte på landet (nå er drømmen min helt motsatt). Jeg husker hvor flaut det var å kjøre rundt i en liten rød Micra en hel sommer. Jeg husker da jeg fikk vite at han kommer fra den bygden jeg omtrent vokste opp hver sommer. Jeg husker at jeg syntes navnet hans var fint. Jeg husker første gang vi møttes, og jeg husker det første smilet og blikket jeg fikk. Jeg husker hvordan jeg trodde han var noe annet enn han var. Jeg husker da jeg drakk litt for mye på den festen fordi jeg trodde jeg holdt ut like lenge som han (og hvordan han fortsatt ville ha meg selv om jeg hadde kastet opp over hele meg og han måtte hjelpe meg inn i dusjen). Jeg husker da han for første gang så Prins som valp. Jeg husker da han kom hjem første dagen fra den nye jobben og nektet å ta av seg arbeidsbuksen, og hvor sint jeg ble på han for det.
Jeg husker så mye. Når jeg først setter meg ned og tenker etter. Fire år er lenge. Jeg lurer på hvor mye som kommer til å skje på de årene vi fortsatt har foran oss. Og det er fint å tenke på.
