hele Helle

Det å være samboere kan av og til være en utfordring. Selv om man elsker hverandre, trives i hverandres selskap og ikke kan forestille seg livet uten hverandre, kommer det dager der man uten problemer kan fantasere om å drepe den man bor sammen med. Eller er det bare jeg som føler det sånn?

Jeg får av og til følelsen av at jeg og kjæresten min har grodd fast i hverandre. Alt vi gjør, gjør vi sammen. Dagene våre styres av rutiner og en lang liste av ting som må gjøres. Hvor ble det av det spontane kjæresteparet som gjorde ting fordi de hadde lyst der og da? Hvor ble det av gleden av å være sammen, og savnet når de var borte fra hverandre? Det paret har vi glemt bort, de forsvant sporløst da vi en dag gikk fra å være kjærester til samboere.

Hele livet har jeg hørt de voksne snakke om hvor kjedelig livet ble etter de flyttet sammen med kjærestene sine. Hvordan det var helt vanlig å ikke si mer enn ett par ord til hverandre i løpet av dagen, hvordan det var en selvfølge at forelskelsen falmet etter hvert. Jeg må innrømme at den dagen jeg fant ut at dette faktisk stemte, ble jeg skuffet.

Jeg hadde sett for meg en samboertilværelse som var perfekt, en dans på roser. Der jeg skulle ha middagen klar når kjæresten kom hjem fra jobb, møte han i døra med et kyss og bruke kveldene til å danse sammen på stuegulvet. Veldig romantisk, veldig husmoraktig og veldig usannsynlig. Jeg lærte meg fort at livet ikke skulle bli som jeg hadde sett det for meg.

Da vi nettopp hadde oppdaget hverandre og var nyforelsket, gikk alt av seg selv. På ett eller annet vis hadde vi alltid noe å finne på, alltid noe å prate om og alltid noe nytt og spennende på gang. De dagene og timene vi var borte fra hverandre var vonde og tomme, derfor endte det opp med at vi var sammen hverandre nesten hele døgnet.

Nå, snart fire år etterpå, går det ikke av seg selv lenger. Forholdet krever beinhard jobbing døgnet rundt. Sånn føler hvertfall jeg det. De søte tekstmeldingene, kyssene og klemmene, småflørtingen og de hete nettene blir færre for hver dag. På toppen av listen over samtaleemner i forholdet vårt, finner du ”hva skal vi ha til middag?” og ”kan du lufte bikkja i kveld?”. Spennende, ikke sant?

Jeg ser nå at vi var alt for mye sammen i begynnelsen av forholdet. Vi ble avhengige av hverandre og greide oss ikke uten hverandre i mer enn et døgn. Det ble til en vane at når vi var ferdige på jobb og skole møttes vi og spiste middag sammen, og var hos hverandre helt til sent på kvelden. Jeg tror vi begge fikk søvnmangel det året før vi flyttet sammen. Vi kunne bruke en time på å få sagt hadet. Det var så mye annet som var viktig å si! ”Elsker deg”. ”Savner deg allerede”. ”Vi møtes vel i morgen?”.

Privatliv er et fremmed ord for oss, og tid alene høres skremmende ensomt ut. Hvorfor skal man bruke tid alene når man har det så fint sammen? Hva i alle dager kan man finne på uten selskap? Jeg begynte å tenke på dette og tok en prat med kjæresten. Før vi møttes var vi jo alene. Hva brukte vi tiden og pengene våre på da? Det kom fram at det var flere ting vi begge savnet å gjøre. Jeg husker ikke sist jeg tok en varm dusj, drakk en kopp god te og leste et blad. Kjæresten min mintes gode dager foran PC-skjermen med spill og moro. Nå har det seg sånn at jeg er ikke spesielt interessert i spill, og han har ikke det behovet for å lese om vinterens siste mote som jeg har. Det med tid alene begynte tross alt ikke å høres så dumt ut?

Vi ble enige om å sette av en hel kveld til egentid. Etter middag delte vi oss opp. Kjæresten tok stua og jeg tente et duftlys på soverommet. Den eneste lyden var potene til valpen som trippet mellom rommene for å sjekke om noe var galt. Han slo seg til ro i senga sammen meg etter et par runder, og stillheten senket seg. Timene fløy av sted, og plutselig innså jeg at dette var avslappende og ikke skremmende ensomt i det hele tatt! Det var tvert imot en rolig og god atmosfære i hele leiligheten den kvelden. Stresset løsnet, dagligdagse problemer og uenigheter forsvant og humøret steg flere hakk.

Etter den kvelden begynte vi å sette av en ettermiddag i uka der vi har egentid. Å være litt alene innimellom er sunt for forholdet. Man skulle kanskje ikke trodd det, men det ligger noe i det. Er man sammen hele tiden, går man hverandre på nervene til slutt. Dagen etter vår første kveld med egentid var både jeg og kjæresten mye mer avslappet.

Jeg tror egentid er viktig i ethvert forhold, og det er like viktig for unge, voksne og gamle par. Å gjøre noe uten partneren innimellom er bare positivt! Og å savne hverandre litt gjør det bare enda bedre når man møtes igjen. Selv om jeg og kjæresten min kun var borte fra hverandre i tre-fire timer en kveld, gjorde det utrolig godt for begge to. Vi fikk begge gjøre noe vi liker å gjøre, vi fikk tid til egne tanker og refleksjoner, og vi satte mer pris på den andres selskap i dagene etter.

Det er ikke så mye som skal til. Inviter bestevenninnen på café, samle guttegjengen for å se fotballkamp, gå en tur alene eller les en bok. Jeg lærte hvertfall et par ting om meg selv i denne egentiden, og noe om oss som par. Gevinsten er stor for begge parter. Også kan det jo hende dagene du fantaserer om å forgifte suppen til din elskede forsvinner?