hele Helle

Jeg lurer på hvordan jeg kunne ta så feil av livet. Da jeg bestemte meg for å flytte sammen kjæresten min i en alder av 17 år hadde jeg forestilt meg frihet, masse penger, en vakkert dekorert leilighet, god mat og late søndager i rent sengetøy med fuglesang utenfor soveromsvinduet. Livet vårt skulle bli perfekt. Vi skulle elske hverandre hver dag og ha masse sex, få kaffebesøk av familiene våre, lage middag sammen og spise romantiske måltider med tente lys og friske blomster på bordet. Vi har vel alle sammen sett den reklamen? Der mannen lar sin heldig utvalgte smake på sausen mens de smiler mot hverandre før de plutselig ender opp i heftig lek på soverommet. Vel, sånn skulle det altså ikke bli.

Jeg fikk det første sjokket da vi sto på IKEA. Jeg hadde hørt masse tull om dårlig råd i etableringsfasen, pappa tipset meg om å ta imot ting vi fikk fra familien uten å tenke så mye på om det var pent eller…mindre pent. Tull, tenkte jeg, vi hadde da massevis av penger! Flere tusen kroner på kontoen, det måtte da holde? Et par hyller, tallerkener, puter, tepper, en madrass, glass, bestikk, stekepanne, sengetøy, stearinlys, lamper, kaffekopper, håndklær, blomsterpotter, diverse stekespader og en dobørste senere var kontoen tom.

Sjokk nummer to kom da jeg skulle prøve å møblere den lille loftshybelen vår. Det skulle vise seg å bli en utfordring å få plassert alle de pene møblene jeg hadde kjøpt med kjærestens bankkort inn i den sjarmerende hybelen på 60 kvadrat med skråtak. Etter jeg hadde mistet alle hemninger på IKEA måtte vi krype til korset og be pent om mormors ødelagte og slitte sofa. Gammel var den også, fra 1800-tallet. Minst. Det sto et slitent hybelkjøkken der, og dusjen var ferdig montert med et hint av mugg. Dolokket hang på halv tolv, og det elektriske var heller ikke helt på plass. Også var det det hersens skråtaket… Etter å ha fått opp sofa, TV, kjøkkenutstyr, spisebord og et par stoler, satte jeg meg ned for å se over mesterverket. Da gikk det opp for meg at over halvparten av tingene våre fortsatt lå i bilen. Hvor i all verden skulle senga stå? Vi endte så klart opp med en hel del av de mindre pene tingene og mindre av de virkelig pene tingene.

De dårlige nyhetene kom på løpende bånd etter det. For hver dag gikk det opp nye ting for meg. Ting jeg ikke hadde planlagt, ting jeg ikke hadde tenkt på, tenkt over og tenkt gjennom. Blant annet da vintermørket kom for fullt. Hybelen var utstyrt med ett vindu på stua, og ett på badet. Det var konstant mørkt hjemme hos oss. Koselig stemning, var det noen som sa. Et mørkt fangehull, sa jeg. Eller da vi fikk en liten invasjon av larver på kjøkkenet vårt. Det ble ikke servert mat i huset etter det. De hyggelige kaffebesøkene jeg hadde sett fram til uteble. Vi ga det et par forsøk, mamma ble invitert på middag og svigerforeldrene kom på en kaffeskvett. Skal det være en liten larve til kaffen?

Friheten til å gjøre ting på min måte var derimot en positiv opplevelse. Noen vil kanskje kalle meg bortskjemt, andre vil kalle samboeren min en god og varm tøffel som er laget for å varme føttene mine. Jeg vil heller si at jeg vet hva jeg vil ha, og han vet at det beste for alle sammen er å gi meg det. Det bevarer husfreden på en helt annen måte enn de gangene han sier det styggeste ordet som finnes: nei. Det har han heldigvis lært i dag.

Når det gjelder sengeaktiviteten ble jeg både positivt overrasket og skuffet. Muligheten til å gjøre det til alle døgnets tider uten fare for at lillesøster eller stefar plutselig sto i døra, var befriende i seg selv. Men det å være samboere er en slitsom jobb. Med en kjæreste som jobbet hver dag, skole og jobb selv, og helt på toppen en mengde med husarbeid som ingen hadde advart meg om, var energien bestandig langt borte. Den tiden vi var sammen brukte vi foran TV-skjermen. Vi lå langflate på sofaen med smale øyne, fulle av irritasjon over alt arbeidet som hopet seg opp rundt oss.

Jeg ser på meg selv som relativt smart og oppgående. Men at jeg kunne være så naiv og barnslig optimistisk til samboertilværelsen, er for meg et mysterium. Jeg vet ærlig talt ikke når jeg skal begynne å høre på ”de voksne” som har erfaring med livet. Helt ærlig tror jeg svaret på det er: aldri. Jeg tror ikke de som er førti år nødvendigvis har mer livserfaring enn det jeg har. Det at jeg flyttet sammen kjæresten min så tidlig som jeg gjorde tror jeg har sine positive og negative sider – som med alt annet her i livet. Jeg tror det en meningen av man skal få seg en eller to (eller mange flere) vekkere i løpet av livet, spesielt når man flytter for seg selv. Slik forbereder man seg på det virkelige livet.

Følelsene og tankene rundt det å flytte sammen med et annet menneske er vel de samme uansett alder? Det er en person du er utrolig glad i, men som også kan gjøre deg så sint at du kaster den nye flatskjermen din ut vinduet. Det er en fin måte å bli enda bedre kjent med hverandre på, helt til du finner ut at du virkelig hater alle de snåle uvanene til den nye samboeren din. Kanskje henger toalettrullen alltid feil vei, oppvasken stables i oppvaskkummen istedenfor inni oppvaskmaskinen eller melkekartongen til stadighet settes tom tilbake i kjøleskapet?

Samboertilværelsen er absolutt ikke en dans på roser, det trengs mye tid, krefter og kommunikasjon for å få ting til å fungere som du vil. Og det er ikke alltid alt går som man vil heller, hvertfall ikke hos oss. Det handler om å gi og ta, finne tid til hverandre og ikke minst finne tid til seg selv. Innimellom må man bare bite det i seg og innse at dette er livet. Hvertfall i etableringsfasen. Dagene med frihet, masse penger, en vakkert dekorert leilighet, god mat og late søndager i rent sengetøy med fuglesang utenfor soveromsvinduet kommer. Etter hvert.